"The city where they hand out the Nobel Peace price"

22.07.2012 @ 03:31 i Blogg 2 kommentarer





Et år har gått
, havet av roser spredde seg utover Oslo og ble ryddet bort igjen. Oslo sto sammen, vi gikk i rosetog og viste vår respekt og støtte til alle som var berørt, direkte eller inderekte. "Alle" vet hvor de var da det smalt. Og alle har sikkert tenkt at: "tenk om jeg hadde gått litt før/senere, hva om jeg skulle dit eller dit akkurat den dagen.

 



Jeg var i byen, helt tilfeldig hadde jeg et par ærender i byen etter jobb akkurat denne fredagen. Og jeg sto altså inne i hobbybutikken Panduro ved Kirkeristen da vi hørte et voldsomt smell.
Det ristet, vi kjente trykket både i nesen og brystet, og det begynte å drysse gipsstøv fra taket. Ting falt av hyllene, og folk kom seg relativt fort ut på gaten.
Synet som møtte meg der kommer jeg aldri til å glemme.
En stor svart sky sto som en skygge over taket på Domkirken, og nøyaktig da jeg kom ut døra og så opp fløy det som så ut som om det måtte være alle Oslos duer opp foran kirken og bort fra eksplosonen. Virkelig et dommedagssyn. 

Det neste jeg legger merke til er noe som gir meg tårer i øynene hver gang jeg tenker på det.
To personer kommer løpende nedover Karl Johans gate. En mann med en liten unge over skulderen og en dame.
Denne damens uttrykk kommer jeg nok aldri til å glemme: 

En ekte, genuin, ren panikk.

Hun var SÅ redd. Helt iskald, med blikket festet langt fremfor seg, og de LØP! Jeg har mange ganger tenkt på denne damen, stakkars sjel. Jeg håper de kom seg over det uten noen varige mén.

Gatene var så fulle av mennesker, og jeg ringte opp kjæresten min, som jeg hadde snakket med for bare litt siden, og fortalte han at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. For det visste jeg, det var en eksplosjon. Trykket er svært avslørende når man er så nær. Med en gang jeg hørte stemmen hans kom tårene vellende opp i øynene og jeg ble nok litt tykk i stemmen. Jeg hørte at han ble redd, men fikk fort sagt at alt var bra med meg men at jeg var likevel påvirket av stemningen i byen.

Det hersket en slags sjokk-panikk. Kaos.
Jeg så foreksempel en butikk der en lampe hadde falt ned foran døra, og en ambulanse stoppet og to stykker løp ut for å presse opp døra. En annen ting som var svært beskrivende er brannalarmene, som ble utløst av trykkbølgen. Når jeg ser klipp fra 22. juli og hører brannalarmene er jeg tilbake med en gang.
Tilbake i panikken, hastende gjennom Oslos gater med luktene, følelsene, og lyden av brannalarmer og sirener. 



Jeg ringte moren min, som satt på en campingplass i Sverige og hadde ikke fått med seg noen ting. 
"Hei, hei!" Nok en gang kom tårene og jeg fikk en klump i halsen. 
"Mamma, jeg er i byen, men jeg har det bra, og jeg prøver å komme meg hjem."
"Javel" svarer min søte uvitende mamma, litt usikker nå, etter å ha hørt at jeg er litt gråtkvalt.
"Det har vært en eksplosjon i Oslo, men jeg har det bra, jeg er på vei hjem."
"Åh Herreguud!"



Utover kvelden kom sjokk nummer to. 

Det skytes på Utøya - en sommerleir for politisk interessert ungdom. Jeg fulgte med på TV til klokka var kanskje halv tre den natten.
Ca. 10 døde og skadde. Det var helt grusomt og totalt uvirkelig å våkne til beskjeden om 80 døde dagen etter. 
Jeg vet ikke noe mer om tragedien på Utøya enn noen andre, så jeg skal ikke legge ut om det. 

Det er ingen tvil om at det var en vond og uforglemmelig dag for Norge. 

Et år har gått
, havet av roser spredde seg utover Oslo og ble ryddet bort igjen. Oslo sto sammen, vi gikk i rosetog og viste vår respekt og vår støtte til alle som var berørt, direkte eller inderekte.

"Alle" vet hvor de var da det smalt. Og alle har sikkert tenkt at: "tenk om jeg hadde gått litt før/senere, hva om jeg skulle dit eller dit akkurat den dagen. Familier tok farvel med sine kjære i begravelser rundt om i landet, og etter noen måneder begynte den lange, tunge rettsaken.


22. juli 2012 - Dagen da hele verdens øyne var rettet mot lille Norge, og bittelille Oslo.

"The city where they hand out the Nobel Peace price"










Ta vare på hverandre, gråt, skrik, les, hør, tenn et lys.

OSLOVE

- Miriam

2 kommentarer

Postet av: Bajassene

Huff, dette er veldig trist. Vi føler med de pårørte.
Dato: 22.07.2012 Tid: 03:33 URL: http://bajassene.blogg.no/

Postet av: May Britt

Et år er gått, men tankene og følelsene kom tilbake når jeg leser innlegget sitt!

Utrolig flott tekst i den sangen!
Dato: 23.07.2012 Tid: 10:04 URL:

Skriv en ny kommentar

hits