Lille frøken perfekt

Hei, jeg er en av dem du har sett på som søt og snill. Jeg er hun som slipper deg frem i køen om du har få varer eller ser ut som om du har dårlig tid. Jeg er hun som stopper bussen fordi jeg ser noen løpe for å rekke den. Jeg er hun som trykker på knappen på t-banen for at du skal komme på når du kommer løpende ned trappen akkurat når dørene lukkes. Jeg er hun som plukker opp genseren du rev ned da du gikk forbi litt for nær et klesstativ. Jeg pleier å si at jeg er født med dårlig samvittighet.



Men jeg er også hun som hater at folk har noe å utsette på meg. Jeg er hun som ikke vil såre noen og som blir fysisk syk av at du er sint på meg. Jeg er også hun som kan la deg kaste dritt på meg og jeg tar imot småligheter uten å ta igjen med samme mynt. Jeg svarer, men jeg synker ikke til ditt nivå av hersketeknikker og angrep på det antatt svakeste punktet. Jeg er desverre oppvokst med at "om du gjør noe får du i tigangeren tilbake." Og oppdratt etter "gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg". Derfor utfordrer jeg ikke. Lar du meg være, lar jeg deg være.

Jeg skulle gjerne kunnet få ut sinnet mitt på deg, men jeg vil virkelig ikke såre deg som du sårer meg.

Etterhvert som jeg vokste opp ble jeg mer og mer sikker på meg selv. Jeg ble kjent med flere og flere mennesker, og jeg lærte å takle ting bedre. Men noen ganger, og det er desverre ganske ofte, så blir jeg lille frøken perfekt igjen. Lille frøken politisk korrekt, livredd for å såre noen. Jeg har mine meninger, og jeg står gjerne for dem, men når jeg daler sakte, men sikkert, ned i "være perfekt verden" blir jeg mer og mer konfliktsky. Det var en periode i livet mitt, på flere år enn jeg tør å tenke på; hvor jeg prøvde å være så lik alle andre som mulig. Blende inn. Ikke synes. Jeg likte det egentlig ikke, men det var trygt. Og ingen kunne kritisere meg. De var jo enten helt like selv, eller de måtte da kritisere så mange at de ikke turte. Jeg var "en av flere". En av flere som kledde seg likt, snakket likt, og oppførte seg likt. Høres det ut som ungdomsskolen?

Etterhvert begynte jeg å prøve å "finne meg selv". Klisje? Å, ja! Men jeg tror alle har vært der, og har du ikke det, så kommer det snart. Jeg begynte å teste ut andre hårfarger, smykker og sminke ble byttet ut. Men hver gang jeg begynte å bli usikker igjen gikk jeg tilbake til å se på andre og bli mer som dem igjen. Vanlig.
Jeg er en ganske kunstnerisk og muligens noe eksentrisk person. Kanskje burde jeg gå i masse og store smykker, med en pensel bak øret og knappenåler mellom tennene, mens jeg leter etter de digre brillene jeg har på hodet. Du vet. "En sånn kunstnerisk sjel".  Men jeg, jeg er lille frøken perfekt. Eller, nei, jeg prøvde å være perfekt. Jeg var "vanlig".

Kanskje på grunn av denne oppførselen med å være livredd for hva alle andre mente om meg, ble jeg veldig kontrollerende over mine omgivelser. Jeg har i dag et kontrollproblem. Jeg blir fysisk syk hvis jeg mister kontroll i en situasjon. Tror du ikke det er mulig? Bare spør de stakkars jentene som arrangerte utdrikningslaget mitt. (Unnskyld <3 )

Dette er ikke noe jeg styrer over, ikke noe jeg kan skru av. Det kommer over meg på samme måte som de som er redd for høyder eller edderkopper. Eller som følelsen av sult eller trøtthet. Den bare plutselig er der.

Det å være så overtenkende som jeg er og bry seg så veldig om hva folk mener er enormt utmattende. Du slenger ut av deg en kommentar om den nye tattoveringen min, måten jeg hadde skrevet noe, et bilde jeg har tatt, eller noe jeg liker; og jeg tenker på det i mange år etterpå. Kanskje ikke konstant, men det dukker opp jevnlig.

Jeg er egentlig en ganske sterk person. Når jeg må.
Kritiser noen jeg er glad i, og jeg kjemper kampen med livet som innsats.
Kritiser meg og jeg kan forsvare meningene mine, men jeg gir meg ganske fort. Du har vunnet diskusjonen, fått meg til å føle meg som en verdiløs dritt, og selv om du har glemt det i morgen, tar jeg det med meg vidre i en stor sekk merket "ting andre synes om meg".

I sommer bestemte jeg meg for alvor. Jeg ville ikke være redd lenger. Jeg kjøpte meg en hatt, tok den på allerede i butikken. Jeg gikk vidre (med en følelse av at alle stirret på meg) til en annen butikk. Der kjøpte jeg en rød(!!) dressjakke. Jeg tok på den også og følelsen av at alle så rart på meg steg til alarmerende høyder.
Men etter en stund skjønte jeg at, fordi jeg likte hatten og den nye jakka mi var det ingen som synes jeg så rar ut i det heller.

Etterhvert som jeg har begynt å bruke store smykker og store håraccessoriser, hatter og noen ganger kjole. Ja, kjole, selv om jeg ikke skal i bursdag(!!!). Har jeg funnet ut at det er mye mer meg. Jeg føler meg vel med det. Jeg er en kunstnerisk, fantasifull, glad og noe eksentrisk personlighet fanget i en hjerne styrt av janteloven. Jeg har vært fanget i en verden av perfekt sminke, jeans og klær som ser akkurat ut som alle andre.



Jeg vil med dette innlegget få sette ord på følelsene mine og si; jeg tar tatoveringer, jeg har utvidet hullene i ørene mine til 6mm, jeg farger, klipper og gjør hva jeg vil med håret mitt. Dette er min kropp! Tattoveringene er mitt problem når jeg blir gammel. Om jeg bleker håret til det faller av er det mitt problem. Om hullene i ørene mine ikke går tilbake til sin originale størrelse og fasthet er det mine ører og dermed...? Jepp, mitt problem!

Alle som påstår at de kjenner meg bør vite at overtenkeren Miriam gjør ikke noe uten å ha tenkt ut alle konsekvenser, alle "escape routs" og alle "pros and cons" er vurdet og regnet med. Jeg vet hva jeg gjør, jeg har tatt risikoen og veid det opp mot sjansen for å lykkes, eller gleden av å gjennomføre. Har jeg valgt å gjøre noe er det ikke på impuls, det er nøye gjennomtenkt og din kritikk, uansett hvor velmenende, er bare ødeleggende, sårende og vond. Og det går inn på meg. Hardt!

Så er du min venn og vil mitt beste; Har du ikke noe pent å si, la være.

Er du ikke min venn og ikke vil mitt beste? Slett nummeret mitt, slett meg fra Facebook og slutt å lese bloggen min om det jeg sier, gjør og mener plager deg.
Gjør meg den høfligheten å la meg slippe å få din mening å drasse på også.

8 kommentarer

Postet av: Renée Elverhøi

likte bloggen, ha en fin dag :)
Dato: 06.02.2014 Tid: 12:55 URL: http://reneeelverhoi.blogg.no

Postet av: Helene

<3
Dato: 06.02.2014 Tid: 13:23 URL:

Postet av: Levepositivt

Amen for dette innlegget! :)
Dato: 06.02.2014 Tid: 13:26 URL: http://lillianstrenings.blogg.no

Postet av: Lundelykke

Levepositivt: <3 Takk for det! :)
Dato: 06.02.2014 Tid: 15:38 URL: http://lundelykke.blogg.no/

Postet av: Lundelykke

Helene: <3
Dato: 06.02.2014 Tid: 15:38 URL: http://lundelykke.blogg.no/

Postet av: Lundelykke

Renée Elverhøi: Ha en fin dag du også :)
Dato: 06.02.2014 Tid: 15:38 URL: http://lundelykke.blogg.no/

Postet av: Marianne

Herlig innlegg Miriam! <3 Han en super helg! Det fortjener du<3
Dato: 07.02.2014 Tid: 19:10 URL: http://mariannegulli.blogg.no

Postet av: madelen

word !
Dato: 07.02.2014 Tid: 19:44 URL: http://maded.blogg.no

Postet av: Lundelykke

Marianne: Takk, søta! :)
Dato: 07.02.2014 Tid: 20:24 URL: http://lundelykke.blogg.no/

Skriv en ny kommentar

hits